|
Den finaste mårenen e den så vente.
Og eg e der lenge før eg e heilt nødt.
Eg står opp med solå og ser at hu hente
ein ny dag og sett an på gløtt.
Den finaste dagen e den så lar vær
å bestemma, men løfte meg opp og gir fart.
Då sveve eg fint, eg kan se og glømma
og velge meg kvitt framfor svart.
Så takk ska du ha, kjære gud,
Eller kim du nå va?
Du så fant opp dei finaste ting.
Når skumringen legge sitt slør øve dagen
Og stillheten senke seg, går eg te ro.
Eller kanskje så søke eg byen og larmen
og tar meg et glass eller to.
HATA BİLDİR
|
Yorum Yapın